Select Page

Det er nok mange indikasjoner på at doping blir brukt i norsk langrenn, og dersom det er tilfelle bør det fram i søkelyset. Det er ingen hemmelighet at blant mosjonister og vanlige folk brukes mengder med doping nesten daglig, til og med gutter ned i 12-13 års alderen. Doping kan kjøpes lovlig på nettet, og det medfører stor risiko å ta denne dopingen.

Det er nesten merkelig om doping ikke også forekommer i norsk langrenn.

Norske langrenns-utøvere har vært så suverene at det nesten virker for godt til å være sant.

Noen bemerkninger:

*På 80- og 90-tallet herjet Bjørn Dæhlie som en av de beste langrennsløperne gjennom tidene. På den tiden var det lov med høydehusmetode ble brukt. Unnskyldningene var at man slapp å reise så langt for å få trent i høyden. Slik høydetrening skal kunne øke de røde blodlegemene i blodet, akkurat det samme som skjer når man bloddoper seg. Fordi det var lov, kunne man også skjule bloddoping ved å si at man hadde vært i høydehus. Effekten er det samme, bare at det ene var lovlig ikke det andre. Begge er i dag ulovlig.

Noen tilfeller av norsk doping

*Senere ble Ine Vigernes tatt for å ha avlagt en mistenkelig urinprøve. Hun ble senere frikjent da hun bedyret at hun hadde drukket kaffe for å kunne avlegge urinprøven etter et renn. Som kjent er kaffe vanndrivende, og det var på den tiden vanlig å ta koffeintabletter for å late vannet oftere og raskere. På den måten kunne man skjule bruk av andre dopingmidler. Om metoden fungerer vil nok mange bestride, men at man vasket ut eventuelle preparater fortere etter et renn er det liten tvil om. I fremtiden er det ingen utøvere som inntar kaffe eller annen koffeinholdig drikke rett etter et løp, det kan bli risikabelt.

*Martin Johnsrud Sundby ble suspendert i 2 måneder for feil bruk av astmamedisinen Ventoline. Det var en spesiell inhalator som han brukte, og som ikke hadde blitt søkt om å kunne bruke. Man kan i tillegg skjule bruk av andre preparater som ikke er lovlig ved bruk at astmamedisin. Det er også merkelig i hvor stor grad langrenns-utøvere har diagnosen astma. I tillegg er det mange som ikke har diagnosen som bruker medisinen før start.

*Therese Johaug blir tatt for brukt av Clostebol i en krem for å bøte på et munnsår hun hadde fått. Clostebol står på dopinglisten, men av en eller annen grunn merket ikke legen advarslene på pakken. Han kan heller ikke huske å ha sett noe varsel om forbudte midler. Johaug blir dømt, med bedyrer sin uskyld i flere høringer på tv og bak lukkede dører. Andre utøvere som har blitt tatt med stoffet i seg har fått lange straffer og blitt dømt som dopere og juksemakere.

Andre ting som setter norsk langrenn i et dårlig lys kan være den iherdige søken etter å ta og henge ut andre utøvere fra andre land. Både WADA og Antidoping Norge er tidlig ute med å annonsere andre lands dopingtatte. Men de er også i spissen og gjør et viktig arbeid mot en kriminell virksomhet. Det tette båndet mellom langrennstoppene i Norge og de ulike instansene kan virke merkelig og mistenksomt. At mange av kontrollørene også har vært norske, setter ikke situasjonen i noe bedre lys.

Norsk langrenn må få en mer åpen organisasjon slik at de kan ta tilbake tilliten de hadde.

Norsk ukultur?

Et siste element som gjør at man må begynne å vurdere om norsk langrenn er infisert med ukultur som doping, er det enorme apparatet som er rundt langrenn og utøverne. Er det noe som kan fremme resultatene uten at det er ulovlig, så bruker nordmennene det. Det bruker millioner på forskning og har det aller beste sportslige apparat rundt seg til en hver tid. Det er utenkelig at ikke Norge skal ta medaljer i store vintersportsarrangement som OL og Ski-VM.