Mange skiløpere har sykdommen astma og må ta medisiner mot symptomene. Samtidig mener mange at langrennsløpere med astma lever i en gråsone hva gjelder doping. Uten medisinene ville de ikke klart å konkurrere på samme nivå som konkurrentene sine. På den andre siden, med medisinene sine ligger de i toppskiktet uansett idrett og konkurranse.
Men er det ikke sånn at de fleste mennesker har sine ting de sliter med, enten det er astma eller andre kroppslige dysfunksjoner?
Er det ikke nettopp derfor mange faller fra mye før, fordi de må gi opp i jakten på å bli best? Fordi de ser at de aldri kan nå opp mot det nivået de andre har. Eller de blir trykket ned av de gjentatte nederlagene. Kanskje man må måle prestasjoner på en helt annen måte, eller dele konkurrerende inn etter total ytelsesevne. Det er mulig å måle i dag.
Eksempler på de ekstreme talentene
Usain Bolt er et flott eksempel på en menneskekropp og et maskineri som fungerer optimalt. Det kan se ut til at det er den perfekte kroppen for kortdistanseløp. For det ser nesten ikke ut som han anstrenger seg. Nummer to, som alltid kommer noen meter bak, kan ha en mye større belastning på kroppen enn ”the lightning Bolt” selv.
Det samme gjelder Petter Northug. Han er et naturtalent i sin idrett. Det skal sies at det ligger enorme mengder trening bak, samme for Usain Bolt, men at de har det lille ekstra som gjør at uansett hva de stiller opp på, så vinner de. Det er jo selvfølgelig helt utrolig, og de bør få sin statue på gatehjørnet, men det er likevel ikke sikkert det er de som har tatt seg mest ut. Gang på gang har man sett at karen fra Mosvik stikker i fra og vinner gullmedaljen foran arge konkurrenter.
Et argument for astmatikere er at de ikke kan konkurrere på lik linje med sine konkurrenter. Men det er mye som tyder på at en med astma oppnår noen fordeler som gjør at de overgår sine konkurrenter når det gjelder kapasitet.
Å bruke astmamedisin blir da på samme måte en fordel som man antydet med friidrettsutøveren Oscar Pistorius. Han hadde en medfødt dysfunksjon, som gjorde at han måtte amputere begge beina ved knærne. Pistorius er veldig rask, kanskje verdens raskeste mann uten bein. For han bruker proteser når han løper på banen, og han gjorde det så bra etter hvert at han tenkte at han ville konkurrere med de funksjonsfriske. Det fikk han ikke lov til, fordi de mente han fikk fordeler ved at beina hans veide mindre enn en vanlig manns bein, og at han dermed dro fordeler av dette.
Utstrakt bruk av astmamedisin
I tillegg er det en merkelig aksept for bruk av astmamedisin for folk som ikke engang har diagnosen. Mange langrennsløpere med sår hals og pusteproblematikk får også ta astmamedisin. Det er også så galt at man til og med i det norske støtteapparatet har en egen buss, hvor utøverne kan komme å ta astmamedisin før løpene. Dette var noe de ikke hadde gjort kjent før de to store dopingsakene slo ned som et lynnedslag i miljøet. Denne praksisen har tydeligvis pågått i flere år. Utøvere med eller uten astma får ta en mengde som tilsvarer mange ukers bruk, på en gang. Dette viser liten respekt for medikamentet og de andre utøverne. Det er ikke utelukkende norske langrennsløpere som tar astmamedisin, og dersom alle gjør det, stiller alle likt. Det er satt under tvil om alle langrennsutøvere stiller helt likt når det gjelder astma. Derfor er bruk av astmamedisin i en gråsone i langrennssporten.