All idrett er dessverre gjenstand for doping, i jakten på å bli historisk eller vinne gull i en populær idrett. Dopingen foregår både systematisk og mer eller mindre uskyldig, men det er ingen tvil om at både utøvere og apparatet rundt er villige til å gå veldig langt i jakten på ære og berømmelse. Med berømmelsen kommer også enorme pengepremier og sponsoravtaler. For mange er sponsoravtalene enorme inntektskilder, og ved å få slike kan man legge opp uten å måtte frykte for å ikke få betalt regningene sine.
Mange idrettsutøvere knytter seg til spesialister, som blant annet leger, som kan gi dem jevnlig dop uten at det blir oppdaget. Slike leger brukes gjerne når laget eller utøveren er på utenlandsopphold for å trene.
Langrenn er i så måte en tradisjonsrik og populær idrett som spesielt nordmenn gjør det bra i. Mange utøvere fra andre land kommer ofte litt etter, og av og til kan det tys til substanser som ikke er lovlige. Det er både systematisk doping av hundretalls russere, finske langrennsløpere med mer eller mindre hell, og diverse andre utøvere fra land uten store prestasjoner i langrennssporet.
Standardisert dopingkontroll
For å avsløre dopingbruk har man opprette forbund som skal jobbe med problematikken. I Norge har man uavhengige forbund slik som Antidoping Norge som kan teste utøvere i Norge til en hver tid uoppfordret. I tillegg har de avtaler med WADA og andre særforbund for testing i utlandet. På denne måten skal de ulike forbundene kunne avdekke doping i og utenfor konkurranser. Mange utøvere bruker doping i en oppkjøringsfase, og det viser seg i mange tilfeller at ikke utøvere blir testet utenfor sesong.
Testingen foregår ved at det tas blod –og urinprøver. For at man ikke skal kunne jukse med blodprøvene må utstyret være forseglet. Det gjelder både sprøytespissen og prøverøret. Det er fordi man ikke skal kunne bruke andre sitt blod. Det er viktig at det ikke oppstår noe forhold mellom utøverne og prøve-takerne, men Antidoping Norge har egne ansatte for å ta blodprøvene. Dersom testerne og utøverne får for tette bånd, kan det skje korrumperende handlinger. I mange tilfeller har man sett av testerne skjuler doping ved at de bruker sitt eget blod eller urin når de vet at utøveren er dopet. Enten båndene er for tette, eller de er betalt av dresskledde herrer i bakgrunnen kan man alltids fundere på.
Det er viktig at kodenumre på forsegling og blodprøven stemmer overens.
Når en utøver skal avgi urinprøve, er det også her viktig at utstyret er forseglet på forhånd. Det er uhyre viktig at rommet som benyttes er kontrollert og er samme sted som testeren er. Det er ingen andre enn utøveren som skal overlevere urinprøven til dopingkontrolløren. Urinprøven fordeles inn i en A og en B-prøve. Det er mange eksempler på at utøvere har annen urin i beholdere når de går inn til toalettet, eller at kontrolløren har byttet dopingprøven til en uten spor etter dopingbruk. Det er også her viktig at kontrollørene er uavhengige som ikke har påvirkning fra andre utenforstående.
Utfra prøvene som utøverne legger har man en standard rutine for testingen. Dette er de samme prosedyrene som WADA bruker og skal analysere dem og sjekke at ulovlige stoff ikke finnes. Dersom positiv prøve avlegges, vil langrenns-utøveren få en beskjed om dette innen en måned. Etter forespørsel fra utøver kan en B-prøve måtte analyseres, og ut fra resultatet av denne, avgjøres skyldspørsmålet. Norske og utenlandske utøvere testes jevnlig og uten forvarsel. Det skal derfor mye til for at man kommer unna dersom man har valgt å dope seg.