Man oppdaget ganske tidlig at mennesker hadde forskjellige forutsetninger for å oppnå gode resultater i utholdenhetsidretter som langrenn, sykling og langdistanseløp. Så snart en ble klar over at dette hadde sammenheng med deres evne til å ta opp oksygen og at dette kunne tilbakeføres til at kroppen deres hadde utviklet flere røde blodlegemer enn hos andre, ble høyde opphold før store konkurranser et forsøk på å bedre resultatene også for andre.
Vi vet ikke når de første forsøkene med blodoverføring ble benyttet, men etter hvert utviklet dette seg til en vitenskap. Ingen vet hvor mange som gjorde forsøk med bloddoping, men i ettertid har enkelte stått fram og fortalt både om egen praksis og utvikling av en doping kultur.
1907-80-tallet
Utover på 1970 og 80 tallet ble det klart at mange hadde latt seg friste, særlig var finnene og folk fra Østblokklandene og Sovjet i søkelyset. Finland vant herrestafetten i OL i 1976. I ettertid innrømmet Arto Koivisto, som gikk på laget, at han var bloddopet det året. Selv om bloddoping ikke var forbudt på denne tiden oppfattet stadig flere dette som urettferdig. Bloddoping ble først forbudt av IOC i 1985.
Bloddoping ved blodoverføring er vanskelig å avsløre, men er både problematisk fordi det forutsetter medvirkning av helsepersonell, prosedyren går over flere uker eller måneder effekten er vanskelig å beregne og metoden innebærer en viss helserisiko.
I tillegg til bloddoping ved høyde opphold og blodoverføring har nye former for bloddoping dukket opp og til dels tatt over. Erythropoietin mere kjent som EPO er den mest kjente av disse.
Erythropoeitin er et hormon som naturlig skilles ut i blodbanene fra nyrene når blodprosenten blir for lav. EPO virker på benmargen for å stimulere produksjonen av røde blodlegemer og dermed øker mengden hemoglobin og blodprosenten noe som betyr økt oksygen opptak. Forsøk har vist at når blodprosenten økes på denne måten hos personer som driver kondisjonsidrett bedres prestasjonene. Kunstig fremstilt EPO benyttes ellers klinisk i behandlingen av blodmangel hos pasienter med sviktende nyrefunksjon. En farlig bivirkning er økt risiko for blodpropp.
Bruk av EPO var lenge svært vanskelig å avsløre, men moderne metoder kan skille mellom EPO som kroppen skaper selv og kunstig EPO. Det utvikles stadige nye varianter av EPO. NESP og CERA er henholdsvis 2. og 3. generasjons EPO-preparater. Disse EPO-variantene har en litt annen kjemisk struktur enn kroppens eget EPO. Det er dokumentert at i det minste CERA er brukt i sykkelsporten og dermed trolig også i langrenn.
1990 og fremover
På begynnelsen av 1990-tallet var EPO mye brukt i flere nasjoner. I OL på Lillehammer i 1994 og VM i Thunder Bay i Canada i 1995 var utøvere fra flere nasjoner sterkt hjulpet av EPO. I Finland begynte landslagsløpere systematisk med EPO fra sesongen 1993-1994. Det endte med skandalen i VM i 2001 i Lahti da store deler av den finske eliten ble avslørt.
Det oppdages stadige nye metoder for å påvirke kroppens evne til å ta opp oksygen. De fleste utvikles innenfor medisin med den hensikt å redde syke og skadde mennesker, men slike metoder kan nesten alltid også nyttes som prestasjonsfremmende middel.
Perfluorkarboner (PFC) er en form for kunstig blod. Dette er et stoff med stor evne til å oppta, transportere og frigi oksygen. Injisering av PFC i kroppen er forbudt på linje med EPO.
Syntetiske hemoglobinbaserte oksygentransportører (HBOCs) er laget ved kjemisk modifisering av hemoglobin fra kyr og mennesker. Disse er i stand til å binde og transportere oksygen i blodbanen fra lungene til vevene. Normalt befinner hemoglobinet seg inne i de røde blodcellene, men disse stoffene (HBOCs) sirkulerer fritt i blodbanen.
Denne typen stoffer brukes nå som dopingmidler og har omtrent samme prestasjonsfremmende effekt som andre former for bloddoping, siden de øker blodets oksygentransportkapasitet.